Vannverdier.

Salinitet!
Den aller viktigste og mest undervurderte parameter. Mange stoler forbløffende mye på sin egen saltmåler og går langt i å argumentere for at de kjenner saltnivået i karet sitt. Hvorfor det er sånn må man vel ta et studie i psykologi for å finne ut av. Realiteten er at de fleste burde være usikker på nivået de har i karet sitt og det med god grunn.
Argumentet at den eksakte verdien de måler ikke har noen betydning så lenge de alltid holder samme verdi hele faller på sin egen urimelighet. Saliniteten er ikke kjent og i tilfelle den faktisk har holdt seg stabil så kan den allikevel ligge såpass lavt eller høyt at en teknisk eller menneskelig glipp får nivået over grensen. For det er definitivt grenser for hva koraller tåler. Det er ingen grunn til å være usikker på en så viktig verdi når den er såpass enkel å måle riktig. Det er bare å skaffe seg kalibreringsløsning til refraktometeret sitt. Og jeg kan ikke få sagt det høyt nok: GLEM DET Å KALIBRERE MED FERSKVANN!
Kalibrering

KH.
Buffer, hardheten, dkH, bikarbonater. Mange navn, samme sak. Natriumbikarbonat er stoffet som øker kh, og sammen med kalsiumklorid er det disse 2 tilsetningsstoffene som står for nesten 100% av det som tilsettes vannet til kalkkoraller. Koraller forbruker kh i et forhold til kalsium på 2,8 mot 20. Dvs at 1 kh = 7 ppm kalsium omtrentlig.
Siden det er 400 ppm kalsium men bare 7 dhk i sjø normalt sett sier det seg selv at kh er av største betydning å holde stabil. Et drop på 14 ppm i kalsium betyr svært lite for korallen, men dropper kh ned til 5 så betyr dette veldig mye. Derfor er det viktig å sjekke kh ofte, samt gjerne kalibrere eller på annen måte få en indikasjon på om test settet virker som det skal.


Kalsium.
Det er greit å vite om man avviker for mye på kalsiumverdien. Dette er ikke noe man trenger måle jevnlig og det kan gå opptil måneder mellom sjekk av denne. Hyppighet på testing avhenger av hvordan man tilsetter kh og kalsium, samt hvor nytt systemet er.
Hvor mye skal man ha av kalsium?
Kommer an på flere ting for dannelsen av aragonitt avhenger av et samspill med kh og ph (samt til en viss grad av magnesium og temperatur bare på en litt annen måte.) Om man ser på dette som en slags gi og ta situasjon i sjøvann vil disse 3 verdiene avgjøre metningsgraden. Blir verdiene for høye så vil bikarbonat og kalsium kombinere av seg selv og vannet blir tåkete. Magnesium spiller en rolle i å forhindre dette under normale forhold.

Kalsiumverdien bør ligge over 360 ppm. Under dette vil koraller kalsifisere dårligere. Ved verdier på 420 -450 er det lite å hente på å øke mengden, MED MINDRE ph og kh er under optimale nivåer. Om de er det så er det beste å heller øke disse.
Man må huske at det ikke er bare kjemiske verdier som bestemmer vekstraten til kalk koraller. Biologiske forhold og lys har enormt mye å si. Man kan ha helt perfekte kjemiske forhold, men om biologien ikke stemmer vokser ikke noen korall.

Fosfat og nitrat.
Den 4. verdien er fosfat, tett fulgt av nitrat. Disse næringsstoffene må ses i sammenheng med hverandre for det er av stor betydning i det daglige om man vil unngå problemer. Man kan har flotte kar med veldig forskjellige næringsverdier. Ofte er det lagt vekt på at næringsverdiene skal holdes lavest mulig. Men for lave verdier har nok i de siste 10 år vært et større problem enn for høye verdier. Det typiske er å nulle helt på fosfat/nitrat mens karet ennå har lite koraller og omsetning av næring. Dette skaper et magert system med for liten biodiversitet når det kommer til mikrofauna.
Man kan ha lite næring og enorm vekst men da er det fordi næringsomsetning er god pga nisjene er mange, stabile og solide. Dette er jo nettopp det som kjennetegner naturlige korallrev. Men i karene våre har vi ikke mulighet til å oppnå samme mangfold. Det vi kan håpe på er å skape og ikke minst vedlikeholde en bakterieflora som koraller er helt avhengige av.

Redfields rate, et forhold mellom karbon:nitrogen:fosfor som er på 106:16:1 er ansett som en godt utgangspkt. Omregnet til nitrat:fosfat blir dette 10:1.
Har man 0,05 i po4 bør man ha i hvert fall 0,5 ppm i nitrat, helst noe mer. Fordi mangler man nitrat i forhold til fosfat kan forholdene ligge til rette for cyanobakterier.